Soloppgangens land

Japan er i følge myten; soloppgangens land, hvilket symboliseres i landets flagg; en rød solskive på hvit bunn.

Allerede som ung kunststudent, med gjesteforeleser fra Japan, fikk jeg interesse for landets egenartede og utsøkte kunst og kultur. Denne interessen ble ikke mindre da jeg i 1987 fikk min første Shiba, en av de gamle japanske hunderasene.

Jeg er så heldig å ha en meget god japansk venninne; Chieko Sugiyama. Når det så ble mulig for meg å bli med henne til Japan for å se på den japanske raseklubben Nippos 100-års jubileums-utstilling, var det bare umulig for meg å ikke slå følge. Å dra sammen med en som kan språket og har de rette forbindelsene er klart en stor fordel.

Vi var en liten internasjonal gruppe som reiste sammen; Helene Nordwall og Birgitta Lundell fra Sverige, Katja Weber fra Canada, Chieko, som bor i Spania og jeg fra Norge. Vi fløy via Helsingfors, som er den korteste reisen for oss – og møttes på Narita flyplassen i Tokyo.

Første stopp var altså Tokyo!

Her besøkte vi Nippos hovedkontor, hvor vi ble meget godt motatt av Terukuni Uki, som er sekretær til Nippos president og kontrosjef. Jeg overrakte en gave; en kalender med foto av Shiba i norsk natur, tatt av Solvor Nærland. Dette var noe Hr. Uki hadde ønsket seg etter å ha sett en lignende kalender i Sverige. Han og Nippos sjefsdommer; Kenji Abe, var der i sommer i forbindelse med den historiske Nippo utstillingen som ble avholdt, den første i Europa. Tidligere er det bare i USA, utenfor Japan, at Nippo har avholdt utstillinger.

Hr. Uki var imponert over de vakre fotografiene og nå henger det altså bilder av norske Shiba på veggen i Nippos hovedkontor.

Vi ble overrakt Nippos hederstegn, en slipsnål. (Hundesporten blant Nippos medlemmer er en typisk sport for menn.)

Helene og jeg meldte oss inn som medlemmer og fikk våre kennelnavn registrert.

Helenes kennelnavn; Honto No er jo på japansk, mens mitt kennelnavn; Enerhaugen, måtte oversettes og ble til "Ichiokasow"

Nippo har et stort arkiv med stamtavler. Hr. Uki viste oss stamtavlen til en av de første registrerte Shibaene i Nippo; den legendariske NAKA-GO.

Vi fikk også anledning til å besøke statuen av den berømte Akitaen HACHIKO. Dette er et populært utfartssted for japanerne, som lar seg fotografere foran statuen mens de gjør v-tegnet. Dette måtte selvsagt også vi gjøre. På stasjonsveggen i nærheten av statuen var det et stort relieff av flere Akitaer.

Vi besøkte også en Shiba oppdretter i Tokyo. Katja kjøpte der en 4 år gammel tispe, som senere skulle sendes til Canada. Helen og jeg forelsket oss i en ung tispe, men hun var ikke til salgs.

Christen ved statuen

Det ble også tid til et besøk i den enorme parken som omgir Keiserpalasset. Den åpnes bare to ganger i året; ved Keiserens fødselsdag og på nyttårsaften. Så vi fikk dessverre ikke sett Keiserpalasset denne gangen. Derimot fikk vi sett et flott tempel, som oppdretteren tok oss med til etter at han hadde spandert te på oss på en nærliggende kafe.

Så dro vi videre til Osaka, hvor utstillingen skulle avholdes.

Når vi tenker oss en 100-års jubileumsutstilling, ser vi for oss mye pomp og prakt. Men det var ikke Nippos stil. Her var alt meget nøkternt, med en stor inngjerdet plass bestående av 19 ringer. Åpningsseremonien var meget høytidelig med mange taler, og det var imponerende å se rekken av assistenter og dommere. Sjefsdommer Kenji Abe talte også, og etterpå inviterte han og Hr. Uki oss til å sitte i VIP-teltet sammen med dommerne og andre tilreisende gjester. Det var oppdrettere fra USA og flere land i Europa til stede.

Vi fikk servert lunch på japansk vis, sammen med grønn te. Lunchen kom i en liten eske. Det var kunstferdig tillagde grønnsaker, ris, fisk og kjøtt som skulle spises med pinner. Ikke lett for en nybegynner, men teknikken bedret seg etter hvert under oppholdet.

Det var bare utstilt Shiba om lørdagen. 799 anmeldte hunder fordelt på 19 dommere, som hver hadde minst 2 assistenter. Disse talte tenner og målte hundene. En interessant ting for oss var at de målte hunden bak skulderbladet, og ikke som hos oss på skulderblads-toppen. Dette vil jo ha en betydning for målingen, så det er noe å være oppmerksom på.

Det er umulig å følge bedømmelsen i så mange ringer samtidig, så vi konsentrerte oss om de voksne hundene. Alle hundene hadde store nummerskilt, og ringene var tydelig merket, så det gikk greit å få vite hvilke hunder vi tok bilder av. Men katalogen var bare skrevet med japanske tegn, så her trenger vi hjelp fra Chieko for å få riktig navn på hundene.

Det var mange fine hunder å se. Flere black&tan, (eller sorte, som japanerne selv kaller disse) enn det vi hadde forventet, men kun noen ganske få sesam fargede. Disse var til gjengjeld korrekt i fargen, noe vi svært sjelden ser hjemme.

Noen hunder likte vi spesielt godt, og en av disse – en tispe – vant sin klasse. Systemet hos Nippo er slik at det er 3 divisjoner; A-B-C. Vinnerne fra disse kommer så inn for konkurransen om beste hann/tispe. Det er bare voksne hunder som konkurrerer her, så ingen junior eller unghund, uansett hvor pen denne var, har noen sjanse.

Nippo dommerne legger størst vekt på uttrykk og mindre vekt på bevegelser. En Shiba skal utstråle "naturlig skjønnhet". Mine favoritter nådde ikke helt opp! Tispen og hannhunden jeg likte best ble nr to. Dette kanskje fordi jeg la mer vekt å bevegelsene? Hannhunden som vant ble også BIR, da han møtte tispen i finalen.

BIM på Nippoutstillingen

Tidligere innbefattet Nippo alle de seks nasjonale rasene, men senere har Akita og Hokkaido dannet egne klubber. Søndag var det derfor Shikoku og Kishu som ble utstilt.

Det var ingen Kai med, dette er den minst vanlige av de seks rasene i Japan. Men vi var heldig og fikk fotografert en Kai, som eieren hadde tatt med mens han og familien så på utstillingen.

Siden Katja også har flere Shikoku, ble vi spesielt involvert i denne rasen. Det var mange flotte hunder. Vinneren av hannhundene var en klar favoritt, men ble overraskende slått av tispen i konkurransen om BIR.

Så var det tid for BIS. Vi heiet jo selvfølgelig på Shibaen og det hjalp visst, for han vant.

Etterpå var det høytidlig avslutningsseremoni.

BIR og BIS

Å reise den lange veien til Japan bare for å se på en hundeutstilling var ikke planen vår. Chieko hadde lagt opp et omfattende program for oss, innbefattet en rekke besøk av kulturell art. I Kyoto, Japans kulturelle hovedstad, besøkte vi den berømte gullpaviljongen, samt det fantastiske Shogun-palasset som var omgitt av en meget vakker japansk hage med dammer og vakre trær. Og vi bodde på hotell i japansk stil og sov på matter – futoner - på gulvet.

Vi tok også en dagstur til Nara. Her besøkte vi det kjente TODAIJI-tempelet, med de verdenskjente Buddah-statuene. Tempelet var omgitt av en stor park.

Legenden forteller om en Gud som kom ridende ned fra fjellene på et hvitt rådyr. Derfor har disse vært fredet her gjennom flere hundre år. Parken var full av tamme rådyr. Det var utrolig å se de ellers så sky dyrene spasere rundt de tilreisende, mens de tigget om mat. Spesielle kaker ble solgt i parken som vi kunne mate dem med.

En viss fødselskontroll ble utført da hindene ble fanget inn før brunst tiden. Kun et kontrollert antall fikk formere seg. Alle kjønnsmodne bukker ble fanget og fikk geviret amputert for ikke å skade hverandre eller de besøkende. I brunsttiden kan det gå riktig så hardt for seg.

Etter Kyoto dro vi til øya Shikoku, som rasen av samme navn er oppkalt etter. Vi bodde i Takamatsu, og turen gikk med tog fra fastlandet over to store broer.

Katja skulle besøke en tre måneder gammel Shikoku-valp hun hadde kjøpt og som snart skulle reise til Canada. Hun kunne ikke ta den med seg direkte, da Japan har innført obligatorisk DNA-test av alle hunder som eksporteres.

Vi skulle også besøke Shiba og Shikoku-oppdrettere på øya, hvor alt var arrangert av Chiekos venner.

Japanerne er uhyre høflige, noe vi kan ta lærdom av! I Japan er det stor respekt for eldres livserfaring, og det er fortsatt et konservativt mannsdominert samfunn. Det fikk vi erfare ved et av kennel-besøkene, hvor oppdretteren konsekvent henvendte seg til meg og overså mine kvinnelige medreisende.

Vi så travle og effektive mennesker, mennene pent antrukket i dress og slips. Alt var meget rent, ingen tagging og det var uhørt at noen kastet fra seg søppel på gaten. Vi så også svært få berusede personer og ingen som tigget.

Våre japanske venner inviterte oss på Sushi-bar den siste kvelden. En drøm for en Sushi-elsker selvfølgelig, men det er ikke jeg. Alt var meget lekkert, med delikate farger og kunstferdig tillaget. Dum, som jeg er, hadde jeg sagt at jeg ville prøve og nå sto min ære på spill. Helene led med meg, mens Katja og Birgitta nøt sitt måltid, til stor glede for japanerne. Vel, jeg besto prøven, og hadde æren i behold. Men noen Sushi elsker blir jeg nok aldri. Vi fikk også smake det japanske risbrennevinet Sake. Det ble servert varmt og falt godt i smak.

Turen var en stor opplevelse. Som Shiba-oppdretter var det uvurderlig å få se så mange hunder både på utstillingen og hos de forskjellige oppdretterne. Her var kvaliteten noe blandet. Som dommer var det for meg også meget interessant å få bedre innblikk i de andre japanske rasene, som vi sjelden ser i Europa.