I denne siste delen i kommentarer til standarden, tar vi for oss halen.

Halen er tykk og kraftig. Den kan være enten sigdeformet eller krøllet. Lengden rekker nesten til hasen.

Spesielt for Shiba er: Kort hale grunnet arvelig defekt, er definert som en feil. Hos de andre variantene er kort hale diskvalifiserende.

Standarden for den største hunden (Akita) er den samme som for de middels store hundene og den små, med det viktige unntak at sigdeformet hale ikke er tillatt. Akita skal ha krøllet hale - hvis ikke blir den diskvalifisert.

Hr. Watanabe begynner sine kommentarer med å si at hos en del raser er halen av mindre betydning. Hos den japanske hunden derimot er den av største betydning. De av dere som har fulgt denne serien, vil huske at vi tidligere har skrevet om et konsept for de spesielle egenskapene, som er karakteristisk for den japanske hunden (Tokucho). Dette er egenskaper, som gjør den japanske hunden forskjellig fra andre hunder. Hunder som mangler disse karakteristiske kvaliteter anses å være av dårlig/tvilsom avstamning.

Blandt de kvaliteter som den japanske hunden skal ha, sier Hr. Watanabe, er en korrekt hale den viktigste. Krøllet hale og stående ører, er de to egenskapene som gjør at folk gjenkjenner den japanske hunden, og som umiddelbart assosieres med den.

Halens utseende varierer noe hos de forskjellige størrelsesvariantene. F.eks. hos Akita skal halen, i tillegg til å være krøllet, også være spesielt tykk og kraftig, for å harmonere med hundens kraftige kroppsbygning. Hos de middels store hundene og den minste, som er noe lettere bygget og skal ha smidigere bevegelser, må halen være tilpasset deres kroppsform for å kunne hjelpe dem til lettere å manøvrere kroppen under jakten. Halen må harmonere med resten av hunden.

Så går vi over til å diskutere de spesielle poengene ved halen.

Halen er et av de få emnene hvor det har vært endringer i den opprinnelige ordlyden siden standarden ble laget i 1934. Som du kanskje vet fra tidligere artikler er ikke Nippo standarden blitt revidert jevnlig, slik det er vanlig at standardene blir i bl.a. Amerika.

I stedet utformer de japanske dommerne resolusjoner for å forklare spesielle deler av standarden med visse mellomrom. Disse resolusjonene følger den offisielle grunnstandarden. Det har dog en gang vært en revisjon av grunnstandarden. Denne ble ferdig i 1951, og hadde trolig sin bakgrunn i at myndighetene ønsket at bruken av Kanji (de japanske skrevne benevnelsene) måtte forenkles og oppdateres. Ved denne revisjonen (gjennomgangen av standarden), ble det foretatt to endringer angående beskrivelsen av halen:

Kort hale (grunnet arvelighet) ble omgjort fra å være diskvalifiserende til å bli en feil hos den minste varianten (Shiba).

Mangel på krøllet hale hos den største varianten (Akita) ble diskvalifiserende.

Susan Houser kommenterer dette:

Hr. Watanabe sier at det ser ut til å finnes flere haleformer hos den japanske hunden enn det vi vanligvis ser hos andre raser. Dette skyldes, som nevnt tidligere, at ulike variasjoner er tillatt og ønskelig hos de forskjellige størrelses- variantene.

Diagram 8 av halen

De ulike haletypene kan inndeles i tre:

Maki-O = krøllet hale

Sashi-O = sigdeformet hale

Tan-Oi = kort hale

Den krøllete halen assosieres først og fremst med Akita, hvor den er påbudt og eneste akseptable haleform. Krøllet hale er dessuten både akseptabelt og ønskelig hos de andre fem variantene.

Hvordan skal så en korrekt, krøllet hale se ut?

Det finnes flere undergrupper, noen mer ønskelig enn andre. Men la oss først ta for oss venstre krøll og høyre krøll.

Venstre krøll er når halen sett bakfra krølles til venstre (over venstre lår). Høyre krøll er når halen krølles til høyre (over høyre lår).

Etter Hr. Watanabes observasjoner, ser det ut som om det er mer vanlig at halen krølles til venstre. Men begge sider er like riktige, ifølge ham.

De fire vanlige variasjonene av krøllet hale er vist på diagram 1 til 4.

Diagram 1 viser den mest ønskelige halen. Når det gjelder skjønnhet, uttrykk for det ønskelige temperament, og den fleksibilitet som skal til for å hjelpe hunden i bevegelse, regnes denne halen for å være den mest korrekte.

Diagram 2 viser en dobbeltkrøllet hale. Den er nødvendigvis ikke bokstavelig talt dobbeltkrøllet, men stramt krøllet med mer enn en sirkel. Denne halen er mindre ønskelig enn den som er vist i diagram 1.

Dette er ofte misforstått av både dommere og oppdrettere. Mange trekker ofte den feilaktige konklusjon at når en hengende hale er diskvalifiserende, så er det mest ønskelig med en så stramt krøllet hale som mulig. Dette er ikke riktig.

I Japan er den enkelt krøllete halen, som er vist i diagram 1, sett på som den riktigste fordi en dobbeltkrøllet hale (diagram 2) er mindre fleksibel. Noe som har innvirkning på hundens bevegelighet.

Diagram 3 viser en Taiko-maki hale. (Taiko er en stor obi bue).

Denne er mer krøllet enn den som er vist i diagram 1, men ikke så tett krøllet som vist i diagram 2. Det spesielle ved denne halen er at hele krøllen er over overlinjen. Denne haleformen er akseptabel hos Akita, men mindre ønskelig hos de mellomstore hundene og hos Shiba.

Diagram 4 viser en slakk hale, som er noe midt i mellom en krøllet og en sigdeformet hale. Den kalles derfor halvkrøllet eller halvsideformet hale. Denne halen gir et svakt inntrykk og er mindre ønskelig, fordi den ikke gir det ønskelige uttrykk for et stolt, selvsikkert temperament.

Et spesielt problem oppstår angående denne haleformen ved bedømmelse av Akita. Siden en Akita blir diskvalifisert hvis den ikke har krøllet hale, burde da en halvkrøllet hale også være diskvalifiserende? Hr. Watanabe sier at den generelle regelen man skal følge, er at hvis en halvkrøllet hale kommer ned på overlinjen når hunden står i naturlig positur, skal en slik hale ikke være diskvalifiserende. Dersom halen hele tiden bæres over overlinjen skal den diskvalifiseres.

Halen i diagram 4 er ikke ansett som ønskelig hos noen av variantene men, som nevnt, er den tillatt hos Akita dersom den rekker ned til ryggen.

Den andre hovedtypen hale kalles Sashi-O eller den sigdeformede halen, som vist i diagram 5 til 7. Sigdeformet hale er kun tillatt hos de mellomstore hundene og hos Shiba. Den sees oftes hos de mellomstore hundene.

Hvorfor er krøllet hale og sigdeformet hale tillatt hos de mellomstore hundene og hos Shiba, når det kun er krøllet hale som er tillatt hos Akita?

Grunnen er de ulike kroppsformene. Akita er jo først og fremst en mektig, kraftig hund. En sigdeformet hale gir et lettere inntrykk enn en krøllet hale, og er derfor ikke forenlig med Akitaens helhetsinntrykk.

Hos de middels store og den små hunden derimot, som skal gi et kvikt (lettere) inntrykk, vil en sigdeformet hale være i harmoni med disse hundenes kroppsform og være mer fleksibel under bevegelse.

I Diagram 5 ser vi den sigdeformede halen som er mest vanlig. Denne bøyer sterkt fremover og bæres i nesten parallell linje med ryggen. Selv om diagram 5 til 7 alle er Sashi-O haler, er det halen vist i diagram 5, som er den mest vanlige typen.

Diagram 6 viser Tachi-O halen. Tachi er et langt sverd, og denne halen skal altså ligne et sverd. Det må aldri være noe svakt eller slapt i en sverdformet hale.

Halen vist i Diagram 7 er også oppkalt etter et sverd og heter Naginata-O.

En Naginata er en klubbe, som også er en slags øks (sverd).

Denne typen hale må ikke forveksles med en arvelig for kort hale. Selv om de begge bæres på lignende måte, har Naginata en normal lengde.

Av de sigdeformede halene vist i diagram 5 til 7, er det den som er vist i diagram 5 som er den mest ønskelige. Halene vist i diagram 6 og 7 er også akseptable dersom de er tykke og sterke (stramme).

Diagram 8 viser Tan oi eller en (for) kort hale. Denne er arvelig, og er diskvalifiserende hos alle varianter unntatt hos Shiba, hvor den er ansett som en (alvorlig) feil. Denne halen, også kalt "Chasen" (som betyr en kort bambusgren brukt til å røre i teen med), var vanlig i tidligere tider og minner om den klassiske japanske hunden. Hr. Watanabe sier at den ser søt og appellerende ut, men at den nå blir ansett som feil.

De to viktigste ordene for å beskrive halen i den japanske standarden er; tykk og kraftig. Når det sies at halen skal være tykk, menes det ikke bare at dette inntrykket skal komme fra pelsen alene. Halehårene er riktig nok lengre enn pelsen på resten av hunden og skal stå ut fra halen, men tykkelsen skal også komme fra halevirvlene, som skal være kraftige. Sammen med pelsen skal de gi halen dens tykke utseende.

En tynn hale kan ikke uttrykke den styrke, som den japanske hunden skal gi inntrykk av.

Det andre ordet vi bruker for å beskrive halen heter på japansk Chikarazuyoi. Betydningen er sammensatt og vanskelig å oversette. I den japanske ordboken "Kenkyusha" er Chikarazuyoi oversatt med "sterk", men er også en beskrivelse av handling. Halen skal være kraftig og uttrykke virilitet og styrke.

Det er spesielt viktig hos de mellomstore hundene og hos Shiba at halen gir inntrykk av fleksibilitet, som samsvarer med disse hundenes kvikke og ivrige uttrykk. Dette i motsetning til Akita, som først og fremst skal gi inntrykk av verdighet og styrke.

Halen fungerer som et ror. Den hjelper hunden til å holde balansen, og styrer bevegelsene når hunden brått forandrer retning under jakten. Den hjelper også å drive hunden raskt fremover, til en raskere oppbremsing, samt at den holder balansen når hunden hopper.

Når vi skal oppsummere Hr. Watanabes kommentarer, blir konklusjonen at halene vist i diagram 1 og 5 er de mest ønskelige for en Shiba.