Hodet til den japanske hunden

Hodet til den japanske hunden

Den japanske standarden sier om hodet:

"Hodet; pannen er bred, kinnene velutviklet, nakken kraftig".

Disse kortfattede kommentarene er i overensstemmelse med det japanske synet på standarden som et utkast, som blir forståelig ved å studere kommentarer og - for dommere/dommerelever - ved et grundig opplæringsprogram.

I sine kommentarer bruker Hr. Watanabe mer enn tolv sider med tekst, diagrammer og bilder for å utdype dette området.

Hr. Watanabe begynner med å si at hodet er et meget viktig typetrekk ved den japanske hunden. Hodet er viktig - ikke bare på grunn av hundens utseende og struktur, men også av to andre mer spesifikke grunner:

For det første er uttrykket viktig for å fastslå om hunden har et godt temperament, dvs. "djervhet, godt lynne og naturlig væremåte", som er nevnt i standarden.

For det andre forteller hodets struktur om hunden har det rette kjønnspreg.

Som vi har diskutert tidligere, skal den japanske hunden ha et distinkt kjønnspreg. Hannhunden skal være typisk maskulin, mens tispen skal ha et mer forfinet (feminint) uttrykk.

For å vurdere hodet er det to ting man må ta hensyn til:

1) De lett bestemmelige punktene; lengden, bredden og formen på hodet.

2) De mer subjektive punktene; karakter og uttrykk.

Kategori 1 av de lett bestemmelige punktene, inneholder det som vi vanligvis refererer til når vi skal danne oss et bilde av hodets oppbygning:

HODETS OPPBYGNING

Hodets oppbygning er basert på hodets ben, som består av kraniet (som former bakhodet og består av hjernen), og ansiktsbena (som inkluderer nesebroen og kjevbeina med sine bevegelige ledd). Hodeskallen har en fremstående bule som blir kalt occiput, som man kan kjenne mellom ørene. Bulen markerer slutten på hodeskallen og totallengden på hodet.

Hodets ben forteller oss hva vi kan måle, som lengden og bredden på hodet, kinnene, stoppen og snuten.

LENGDEN

Den totale lengden på hodet er bygget opp av den kombinerte lengden på snuten og bakhodet. Lengden på bakhodet måles fra occiput til midt på stoppen, mens lengden på snuten måles fra midt på stoppen ned til slutten av nesebrusken.

Forholdet mellom disse to er meget viktig i og med at bakhodet utgjør 60% av den totale lengden og snuten 40%.

Det å si "midt på stoppen" er imidlertid upresist, så Hr. Watanabe foreslår at en tenkt linje strukket mellom de to indre hjørnene i øynene kan benyttes for å indikere midten av stoppen.

BREDDEN

Bredden på hodet bestemmes av utbredelsen på kinnbena. Den japanske hunden har svært velutviklede kinn, og dette kan gi inntrykk av at hodet er bredere enn det egentlig er. De velutviklede kinnene får ikke bare hodet til å virke bredere enn hos andre hunderaser, men får det også til å virke kraftfullt.

Diagram I: Skallen til den japanske hunden m/tekst 1-10

Ord som "fyldig", "ekstremt overflødig" og "en stor rund haug" er brukt av Hr. Watanabe for å beskrive kinnene. Den tette, tilspissede snuten står i kontrakt til de svært velutviklede, poseaktige kinnene, og det er denne kontrasten som gir hodet det karakteristiske uttrykket.

Hr. Watanabe sier at - sett forfra - minner den japanske hunden om en grevling på grunn av de brede kinnene og den tilspissede snuten.

STOPPEN

Stoppen er skillelinjen mellom snuten og bakhodet. Siden det markerer punktet hvor hodet går over fra den brede pannen og de velutviklede kinnene til kontrasten av den tette velutviklede snuten, skal stoppen være tydelig. Med dette menes ikke at den skal være for markert. Hr. Watanabe sier at i området mellom det indre hjørnet av øynene skal det være en fin nedadgående kurve. Denne kurven må være tydelig, men den må være jevn. Med andre ord; en moderat stopp. En for flat stopp er beskrevet i Nippons Dommerkommentarer som en feil! Hr. Watanabe bemerker også at den dype stoppen er uønsket.

Det finnes imidlertid en unntakelse for den mellomstore rasen; Hokkaido, som Hr. Watanabe sier tradisjonelt i noen områder av Japan nesten ikke har stopp overhodet.

Imidlertid er denne sjeldenheten avgrenset til utelukkende å gjelde Hokkaido av den mellomstore rasen, og altså ikke for Shiba.

Med dette avslutter han diskusjonen om den kvantitative karakteristikken av den japanske hundens hode. Han minner igjen om at vi merker oss at tispen skal ha et noe smalere hode og et mer edlere uttrykk sammenlignet med hannhunden.

Vi beveger oss videre til en diskusjon om den mer subjektive faktoren ved vurderingen av hodet.

UTTRYKK

Det viktigste for å kunne fastslå om en hund har riktig uttrykk eller ikke, er harmonien i hodet. Alle punktene vi har diskutert hittil; øynene, ørene, snuten, stoppen, leppene, nesen osv. er bundet sammen for å forme hodets utseende. Og dersom bare en av disse ikke er i samsvar med, eller i harmoni med resten, vil resultatet bli et plumpt eller usympatisk uttrykk.

Når det gjelder uttrykk, hvor reaksjonene nødvendigvis må være subjektive, må vi legge vekt på det overordnede inntrykket dette gjør, like mye som når det gjelder de andre spesielle delene av hunden.

Hr. Watanabe bemerket spesielt rynker i pannen så langt i diskusjonen, og sier at dette gir et "påfallende plumpt" uttrykk. Rynker er definert som en fure i pannen som er for dyp, eller en 8-figur eller v-formet linje i pannen, så vel som alminnelige furer.

Også når det gjelder uttrykk må forskjellen mellom tispe og hannhund være klart tilstede. Hannhunden skal gi uttrykk for den barske dristigheten hos en jagende hund, mens tispens uttrykk skal være mykere og edlere.

PANNEN

Selv om det ikke er noe forhold gitt som gir uttrykk for den eksakte bredden pannen skal være i relasjon til skallen, så sier standarden at pannen skal være "bred". Hr. Watanabe sier at det er sjelden å se en japansk hund som har FOR bred panne. For smal panne kan komme av at hodet i seg selv er for smalt, eller et slikt utseende kan ha som årsak at ørene sitter for tett sammen.

Når ørene sitter for tett, uansett den aktuelle bredden på hodeskallen, gir dette et innskrumpet utseende som i stor grad trekker ned verdigheten i hundens uttrykk.

Som en tilføyelse til bredden på pannen har Hr. Watanabe følgende punkter.

For det første må skallen være "flat". Ser man hunden enten forfra eller fra siden, skal det ikke være en synlig bue på pannen. En avrundet panne fører til den vanlige feilen hos såkalte "eplehode"-hunder.

For det andre; selv om det ikke skal være noen rynker på pannen til den japanske hunden, så skal det være en overfladisk fure nedover midten av pannen som ender ved stoppen. Denne furen vil knapt være synlig, avhengig av om hunden er i pels, og skal under ingen omstendigheter være en dyp fure.

KINNENE

De velutviklede kinnene på den japanske hunden er et av poengene som Hr. Watanabe identifiserer som "spesielt karakteristisk" ved den japanske hunden. Som ryggen på en Rhodesian Ridgeback (ridge=rygg), eller tulipanørene hos en Collie, gjør denne "spesielle karakteristikk" sitt til at den japanske hunden skiller seg ut som egen rase.

Og disse poengene er selvsagt av største viktighet. Noen av de spesielle karakteristikkene vi har omhandlet hittil i denne serien er temperamentet, de hvite markeringene (Urajiro), samt stramt stående (fremover-rettende) ører. Derfor er et velutviklet kinn også svært viktig og gir, sammen med de øvrige nevnte trekk, det korrekte utseende.

Diagram II: Hodet sett forfra

Hunden viser sine følelser på mange måter, inkludert bevegelser og reaksjoner med hele kroppen. Men, som med mennesker, er det i hodet (ansiktet) at følelsene lettest kan sees. Bevegelser med øynene og ørene, bjeffing etc. kan være tegn på årvåkenhet, frykt, glede, anger, samt mange andre følelser. Av den grunn er uttrykket avgjørende for å vurdere den japanske hunden, for å se om den har det ønskede korrekte temperamentet.

Hr. Watanabe konkluderer med å si at selv om hodet bare er en del av hunden, er det en svært viktig del, og skal tillegges stor vekt når man dømmer rasen.

Han poengterer også at ved bedømming av hodet må man legge vekt på hundens modenhet. Det er et stort feilgrep å bedømme unghunder opp mot et velutviklet hode til en voksen hund, fordi utviklingsprosessen hos den unge hunden da enda ikke er fullført.

Diagram III: Hodet i profil