Forbrystet, brystkassen, lend og kryss

Dette avsnittet omhandler hundens "torso" d.v.s. forbrystet, brystkassen, lend og kryss. Når de gjelder brystet, sier den japanske standarden:

Mr. Watanabe sier at også flere vestlige lands rasestandarder bruker lignende uttrykk for å beskrive brystet. Problemet er imidlertid at dette blir for lite presist til at vi eksakt kan forstå hva som er ønsket hos den japanske hunden. Derfor går han i detaljer for å prøve å utdype hvordan brystet skal være.

Brystet er en meget viktig del av hunden, og kan uten tvil betegnes som kroppens senter. Det har stor betydning for hundens helhetsinntrykk, i kontrast til den opptrukne buken. Brystet er sammensatt av to forskjellige deler. Forbrystet, som er området fra nakkens nedre del til brystbensspissen og derfra i en linje mot skulderbladstoppen. Selve "torax" er brystkassen med ribbena, samt lend og kryss (hoftepartiet).

Bredden måles fra punktet der skulderbladet og overarmen møtes. Dette er den bredeste delen av brystkassen når vi ser hunden forfra. Forbrystets form, spesielt bredden er viktig for hundens forbensbevegelser.

Hvis forbrystet ikke er korrekt, vil heller ikke skulderen og overarmen bli korrekt, og dette vil gi ukorrekte forbensbevegelser. Forbrystet er altså meget viktig og må være vel utviklet. D.v.s. med kraftig knokkelsubstans dekket av velutviklet muskulatur. Musklene må være så godt utviklet og stramme at skulderbladstoppene ikke blir tydelig markert.

Hr. Watanabe definerer Torax - eller brystkassen, som regnet fra den nederste nakkevirvelen like foran skulderbladstoppene til buken (bak siste ribbenspar). Ryggraden, hvor ribbena har sitt utspring blir "taket", og "bunnen" blir sammenføyningene hvor ribbena møtes, samt buklinjen. Det er 13 par ribben. De 9 fremste er sammenføyde (i bunnen), mens de 4 siste parene er løse. Disse beskytter området foran/rundt magen (buken). Brystkassen beskytter hjertet og lungene, derfor er størrelsen av betydning. Hjertet og lungene trenger plass for å kunne fungere. Hr. Watanabe tar for seg brystkassens korrekte lengde, bredde og høyde.

Diagram A og B

Brystdybden måles fra det høyeste punktet av skuldrene, til punktet like bak albuen.

En brystdybde som er ca. halvparten av den totale høyde målt fra like bak skulderbladstoppen til marken, er riktig. Standarden sier at brystets dybde skal være 45 til 50% av hundens totale høyde.

Hr. Watanabe sier at bryst som er så dypt ses heller sjelden. Han sier også at grunne og smale bryst er en utbredt feil. Brystets bredde måles ved å finne avstanden mellom ribbenas ytterste kurve. Korrekt form på brystet, sett forfra, er eggeformet. (se diagram A), med den spisse enden ned. Det bredeste punktet vil være like bak skulderbladene.

Flate ribben (se figur 2) vil si at brystet ikke har nok volum. Albuene vil derfor bli for tett inn til kroppen, og dette vil hindre de frie forbensbevegelsene som er ønskelig.

Det motsatte er en tønneformet brystkasse (se figur 3). Her er ribbena for meget buet (tønneformet). Albuene blir utoverdreide og hunden vil i ekstreme tilfeller få en lyreformet front. Forbensbevegelsene blir heller ikke her korrekte. Hvis muskulaturen dertil er dårlig utviklet vil vi få en løs front med utoverdreide albuer. Noe som vil medføre at også potene blir innadvendte.

Brystkassens lengde bestemmes av hundens totale kroppslengde som er 110% (av høyden) for hannhunder, og noe lenger for tisper. Den må være i harmoni med hundens helhet. Dersom hunden er for kort vil den få korte og lite effektive steg. Brystkassens lengde vil være lik for hannhunder og tisper. Tispens ekstra lengde kommer av et noe lenger lendparti (partiet mellom brystkassen og låret), som er naturlig med tanke på at det skal være plass til hvalper. Torax beskytter som nevnt hjerte og lunger, og det er av avgjørende betydning at disse organer får god nok plass til å kunne yte maksimalt.

Siden brystets lengde og høyde relativt greit lar seg måle, vil den korrekte størrelsen være avhengig av bredden. Vi nevnte at brystets korrekte form er eggeformen. Hvorfor er så denne formen den ideelle? Når hunden beveger seg over lengre avstander forbruker den stor energi. Det blir da meget viktig at ribbena er så fleksible som mulig, slik at de store mengder luft som kreves blir pumpet inn/ut av lungene. De mest fleksible ribbena er lange og eggformet (sett forfra). Denne formen gir nok volum samtidig som den er fleksibel.

En tønneformet brystkasse gir riktignok god plass til lungene, men gir ikke samme mulighet til å kontraktere (trekke seg sammen), og vil derfor ikke gi god nok tilførsel av luft. Flate ribben og en smal brystkasse vil ikke gi nok plass eller være fleksibel nok til at vi får en effektiv lunge og hjertekapasitet.

Vi må også ta i betraktning hvordan bryskassen henger sammen med forbena. Hvis brystbenet ikke er tilstrekkelig utviklet blir vinkelen mellom skulderblad og overarm feil. Dette vil i sin tur innvirke på forbensbevegelsene, slik at disse ikke blir så frie og effektive som ønsket.

Hvis brystkassen er tønneformet vil bredden mellom forbena bli for vid. Albuene blir som nevnt utoverdreide og bevegelsene ukorrekte. Hvis ribbena er flate vil brystet bli smalt og albuene blir for tett inntil brystkassen. Dette vil gi ufrie bevegelser.

Å definere hundens bakpart er ikke enkelt. Dette fordi de faguttrykk vi bruker er noe annerledes enn de uttrykk vi i daglig tale vil benytte. Det er også et spørsmål om hvordan manken skal betraktes. Den medisinske definisjonen av brystkassen er at den består av ribbena, fra den nederste nakkevirvel (cervical vertebrae) til hoftepartiet (lumbar vertebrae).

Hos en hund starter den i bunnen av nakken og innbefatter lenden, mens vi i daglig tale også vil innbefatte området fra lenden til halen når vi snakker om bakpart. Det er viktig å definere hva som menes. Den japanske standarden sier: Bakparten er stram (rett).

Hvilken del refereres det til? Hr. Watanabe sier at Nippon dommerne har vedtatt en resolusjon hvor bakparten innbefatter hele overlinjen fra nederste nakkevirvel til haleroten.

En annen måte å definere bakpart på er å henvise til det som i hestesporten kalles manken. Dette området hos hest og hund, regnes fra 5-6. ribbenspar. Det er disse ribbenas øvre knokkelrekke som danner krysset.

Hos hester er dette området egentlig ikke regnet som tilhørende bakparten. Er det da riktig at vi gjør det hos hunden? spør Hr. Watanabe.

Han siterer flere kjente japanske eksperter på schæferhund, og sier at det er delte meninger om dette. Noen hevder at krysset er et eget område, mens andre hevder at det må regnes til hundens bakpart siden det ikke er like distinkt hos hund som hos hest.

Spørsmålet er viktig, for dersom det skal regnes som en del av bakparten i standarden må det være rett. Hvis det derimot kan defineres som et eget område, kan det tillates å være en anelse konvekst. Hr. Watanabe mener bestemt at manken må være en del av den stramme (rette) overlinjen, som er ønsket i standarden.

Hoftepartiet er definert som området fra 7. (lumbar vertebrae) til 4. ribbenspar (sacral vertebrae). Dette området inkluderer også lend (inkl. magepartiet). Lumbar vertebrae går omtrent fra slutten av brystkassen til det store benet på toppen av hoftekammen. Sacral vertebrae går fra dette benet til haleroten. Hoftepartiet er ikke så bredt som bryskassen. Bredden av "torax" er det bredeste punktet på ribbenas bue. Hoftepartiet (lende) må ha god bredde for at hunden skal få korrekte bevegelser.

En kraftig kryss er ønskelig for å gi styrke i bevegelsene. Musklene må være velutviklede for å gi hunden "drive", og krysset må være sterkt for å ta imot - og tåle - den belastningen det blir utsatt for. Konklusjonen Hr. Watanabe kommer til når han utdyper standardens ord om en stram overlinje, er at den innbefatter ryggraden med de 13 ribbensparene, fra nakken til halens rot.

Hr. Watanabe sier at når ryggen ikke er stram, ligger problemet som regel i hoftepartiet og ikke i brystpartiet. En korrekt overlinje vil innebære en anelse avrundet kryss, og selv om dette er naturlig er det meget uønsket med et for avfallende kryss hos en Shiba. Idealet er en så stram overlinje som mulig.

Krysset er overgangen mellom ryggen (lenden) og bekkenbenet (hoftepartiet). Halen bues over krysset. En hund som er overbygget, d.v.s. høyere bak (krysset) enn foran (skulderpartiet) er feil.

Dette kommer som regel av at vinkelen i bekkenbenet og/eller bakbena er for steil (åpen) i forhold til vinkelen i skulderpartiet. (Oversetter Langs anmerkning.)

To vanlige feil som innvirker på overlinjen er karpelend (konveks overlinje) (se diagram B - figur 2), samt slapp (konkav overlinje) (se diagram B - figur 3).

Karpelend opptrer relativt sjelden, mens en konkav overlinje ofte er å se.

Hr. Watanabe sier at konveks overlinje enten er medfødt eller opptrer fordi hunden kan ha magetrøbbel. Han nevner at hunder som f.eks. er infisert med innvollsorm eller er nervøse, kan få en midlertidig konveks overlinje. En konkav overlinje vil ofte gi "vaggende" bevegelser i hoftepartiet, fordi den svake overlinjen ikke gir støtte til bakbenas fremdrift.

Noen ganger er årsaken til en svak overlinje at hunden er for lang i lenden. Da blir muskelfibrene lange og klarer ikke å holde knoklene oppe. Hr. Watanabe sier at en for fet hund eller en hund uten trening (mosjon), ofte vil ha slapp overlinje. Han understreker at både konveks og konkav overlinje er en alvorlig feil.

Hr. Watanabe sier at han i sine kommentarer til standarden har berørt mange viktige detaljer, så som øyne, ører, uttrykk etc. Han minner oss imidlertid om at vi ikke må glemme at hunden er et levende vesen, som må betraktes som en helhet hvor den psykiske sunnhet sammen med de fysiske trekk danner det bildet som er ;den japanske hunden.

|Hjem| |Om kennelen| |Om meg| |Importer| |Champions| |Kort om rasen| |Div artikler| |Shibaens historie| |Japansk standard| |Kommentar standard| |Valper| |Lenker| |Nyheter| |Gjestebok| |English version|