En Shiba er en interessant og utfordrende hund å oppdra. Den er ikke nødvendigvis vanskelig, men annerledes enn mange andre raser. Stikkord i oppdragelsen er konsekvens og kjærlighet. En Shiba kan aldri kues, den er meget stolt. Aktiv ute - rolig inne, bjeffer lite og er meget renslig. På mange måter en meget enkel hund å leve med når man har forstått og respekterer dens egenart. For å oppdra en Shiba må man være meget konsekvent. Hunden er sta, da er det bare en ting som nytter; at eieren (oppdrageren) er staere. Hunden må aldri vinne.   Valpen Grunnlaget for å oppnå et godt resultat blir lagt hos oppdretteren.

Shiba er en opprinnelig rase, som ligger nær vilthunden. Derfor er det spesielt viktig for denne rasen at den blir tidlig sosialisert i forhold til mennesket og det urbane liv. For alle valper er det viktig at de blir håndtert fra de er ganske små. Men det er spesielt viktig for en Shiba, som lettere enn mange andre raser kan bli "vill" dersom den ikke temmes som liten valp. Selvfølgelig er foreldre med stabilt gemytt viktig, men valpens oppvekstmiljø er også av avgjørende betydning for at hunden senere kommer til å fungere i samfunnet.

En valp som får for lite stimuli og blir neglisjert tidlig i oppveksten, kan aldri ta dette igjen. Selv om den selvfølgelig til en viss grad kan trenes opp til å tolerere støy og fremmede, vil den alltid forbli usikker fordi dette fra naturens side er en nyttig egenskap for en vill hund. En hund som skal fungere i et samfunn hvor den blir utsatt for støy fra alle våre tekniske hjelpemidler og en stadig økende trafikk, må ha vent seg til dette fra den er liten.

Det samme gjelder i forhold til fremmede mennesker. Hvis valpen fra den er liten ikke blir vant til å treffe fremmede, eller å omgåes små barn, kan vi ikke vente at den uten videre skal kunne omgås disse når den blir voksen.

Dette er nemlig unaturlig for en vill hund. Den holder seg til sin egen flokk, mens fremmed møtes med skepsis.

Dårlige erfaringer som valp påvirker hundens adferd som voksen.

Et par eksempler på dette:

En valp som ble skremt av en mann, nektet senere å la seg håndtere av mannlige dommere, mens den fungerte helt fint overfor kvinnelige dommere.

En annen valp, som hadde en ubehagelig opplevelse på bordet hos veterinæren, ville siden aldri stå på bord under bedømmelse. Da skapte den seg helt vill, mens den lot seg greit håndtere når den fikk lov til å stå på marken.

Vi forutsetter at valpen er godt sosialisert hos oppdretteren, men dette er ikke nok. Når det nye eieren får valpen i hus må prosessen fortsette. La valpen bli vant til å bli håndtert av barn. Spesielt viktig er dette dersom det ikke finnes små barn i familien. Vær selv alltid tilstede når valpen er sammen med små barn. Valpetennene er skarpe, og det er ikke alle barn som skjønner hva en valp tåler. La den også møte fremmede i sitt eget hjem, men la valpen selv ta initiativ. Man må aldri "innvadere" en Shiba valp. Den må selv få bestemme når og hvordan den skal bli kjent med nye mennesker.

Valpen må ha et fast sted hvor den får mat. La den få ro i matsituasjonen. Det har ingen hensikt i å ta maten fra valpen, den blir da stresset og vil kunne forsvare maten. Noe som er naturlig for den i naturen hvor bare den sterkeste overlever.

Valpen må også ha en fast plass hvor den skal sove. Vekk den ikke unødig.

Plassen skal være hundens friområde, og må være plassert slik at valpen kan ha fullstendig ro når den sover.

Shiba er en meget renslig hund, som etter mine erfaringer er særdeles lett å få husren. Luft valpen med en gang den våkner og etter at den har spist. Gjerne på samme sted - den vil helst ikke legge fra seg nær huset - så her må vi ut å gå tur. Hvis uhellet skulle være ute - inne, kan man si "nei" eller "fy" hvis man tar valpen på fersk gjerning. Kun da.

Men en Shiba valp som blir luftet ofte, vil fort bli renslig. Luft valpen med en gang du står opp, og like før du og hvalpen legger dere. Husk at natten blir lang for en liten valp.

En voksen Shiba kan ligge meget lenge - 8 timer er intet problem - men dette er selvsagt ikke ønskelig. Spesielt tisper holder seg lenge etter mine erfaringer. De fleste Shiba jeg kjenner har "selskapsblære".

Øv valpen i å stå på et bord. Vær nøye med at bordet er stødig og pass godt på at ikke valpen faller ned. Gå gjennom valpen mens den står på bordet, se på bittet og kjenn på testikler etc. slik at valpen blir vant til å bli håndtert allerede som liten. Dette har ikke bare betydning for en eventuell utstillingsdeltagelse, men er nyttig når den senere skal til veterinær. La gjerne også venner gå over hunden slik at den blir vant til å bli håndtert av fremmede. Avslutt med en godbit og ros den alltid. Den skal forbinde noe positivt med det å stå på bordet. Venn den også til å bli børstet mens den står på bordet.

Når hunden først har akseptert og vent seg til dette, sitter det som regel for resten av livet.

Oppdretteren har forhåpentligvis allerede startet med å venne valpen til forskjellig støy i huset. Fortsett med å ha valpen tilstede når du f.eks. støvsuger - ta den med på badet så den venner seg til å høre når wc flusher og når vaskemaskin/tørketrommel går. I det hele tatt må valpen vennes til alle de dagligdagse lyder den som voksen vil bli utsatt for i et hjem.

La valpen bli fortrolig med at fremmede kommer inn i hagen. Når den ser at du godtar disse, vil den også gjøre det. Hvis valpen skal bo sammen med andre dyr må den gradvis vennes til disse. La den hilse på familiens andre hunder - første gang ute på et nøytralt sted. Gå en tur - og så hjem. Når hundene er blitt vant til hverandre ute, går det som regel greit når de kommer inn. Her må du tolerere at de voksne hundene kan sette valpen på plass. Dette er viktig for rangordningen dem i mellom - men alt med måte. Når det gjelder katt, så er det en fordel at første møte skjer inne. Vær to personer tilstede. Den ene med ansvar for katten, den andre tar seg av valpen.

Ikke la valpen jage katten ute. Hvis valpen opptrer for hardhendt under lek, biter for hardt, si "nei", og avled den ved å gi den noe den kan bite i. Det samme gjelder dersom den biter på tepper eller møbler. Tren valpen i å gå i kobbel fra den er ganske liten. Start med å ta på den halsbåndet inne. Den vil da sette seg ned å klø seg for å få det av. I verste fall hyle og riste på hodet. Til å begynne med tar vi halsbåndet på bare en kort stund. Øk tiden etterhvert.

Når den har vent seg til å ha det på, tar vi på kobbel. På de første turene ute følger vi valpen. Ikke dra i kobbelet - det vil bare føre til at valpen setter seg ned og nekter å gå, eller begynner å hyle. Vær tålmodig, ha god tid og bli for all del ikke sint eller stresset hvis valpen ikke vil gå.

Hvis valpen føler situasjonen ubehagelig, tar det lengre tid før den venner seg til å gå i bånd. Det skal være kjekt å gå tur! Det tar ikke lang tid før den forbinder lenken med at den skal ut. La ikke valpen eller den voksne hunden ha halsbånd på inne.

Valpen må vennes til å være alene hjemme. Start med at den ligger alene i et annet rom, mens du er i huset. Øk tiden etter hvert. Ikke la deg friste til å trøste valpen hvis den begynner å hyle. Når du vet at valpen er mett og luftet, hyler den bare fordi den er selskapssyk. Den gir seg etter en stund.

Ikke la valpen bestemme når du kommer, da får du en hund som lærer at det nytter å hyle seg til fordeler.

Etter hvert forlater du huset, først i korte perioder for deretter å øke tiden. Snart lærer den seg å være alene. Det er lurt at dette skjer etter en tur, eller etter lek når valpen er naturlig trett.

Pass på at det ikke finne elektriske ledninger i rommet hvor valpen skal oppholde seg. Det er naturlig at valpen vil bite på ting når den kjeder seg, så her er det viktig at den har noe eget å bite i.

Det er jo dessverre ikke alltid at oppfatningen av hva som kan bites på deles av hund og eier. Ta det med godt humør. Shiba er en selvstendig hund, som etter mine erfaringer fort venner seg til å være alene, raskere enn mange andre raser.

Valpen må også vennes til å kjøre bil og buss, og til å ferdes i trafikken. Vi starter med mindre beferdede gater, og går videre til mere trafikkerte steder når valpen tåler det. Valpen må også vennes til at sykler og barnevogner ikke er farlige. Hvis valpen f.eks. reagerer med frykt for noe, eksempelvis naboens bosspann - venn den da gradvis til dette ved å gå forbi objektet så ofte som mulig. Start med å gå på motsatt fortau, for senere å gå på samme fortau men med god avstand til det "farlige". Ros valpen når den ikke reagerer.

Til slutt går vi like forbi objektet, pass da på at du selv er rolig og ikke reagerer. Trøst heller ikke hvalpen, den vil da få bekreftet at det er noe skummelt. Tålmodighet er det eneste som nyter.

Press ikke hvalpen unødig når den er redd. Dette gjør hvalpen bare mer engstelig. Hvalpen vokser fort, så det lønner seg å legge ned tid og arbeide det første året. Dette får du tilbake i form av en lydig og godt sosialisert voksen hund.

Oppdragelse

Konsekvens er nøkkelordet i all oppdragelse. Dette gjelder spesielt for Shiba. Det kan være nok med en gangs svakhet, da vet hunden at det nytter å være utholdene for eieren gir seg jo til slutt bare den venter lenge nok. Når hunden innser at her nytter det ikke gir den seg, og da er mye vunnet. Når en Shiba først har lært noe "sitter" det som regel.

Å straffe en Shiba har ingen hensikt. Den føler seg krenket, og da vil den i hvert fall ikke samarbeide. Man bør ikke tvinge en Shiba, kjærlighet og belønning er det eneste som hjelper. En Shiba har liten toleranse for straff i forhold til de fleste andre raser, og har usedvanlig god hukommelse. Derfor er det særdeles viktig i oppdragelsen av denne rasen at man ikke gjør feil. Et eksempel på dette er følgende: En eier pleide å lufte valpen sin i parken hvor den lekte med de andre hundene. Eieren fikk det for seg at han skulle kalle inn valpen midt under leken. Dette fungerte selvfølgelig ikke. Eieren ble sint og straffet valpen da han fikk tak i den. Neste dag husket valpen at den var blitt straffet da den kom til eier, og lot seg meget uvillig fange. Den fikk også denne gangen straff. Valpen, som i utgangspunktet fungerte helt utmerket, ble nervøs og kunne siden aldri gå løs! Den var nemlig blitt umulig å få fatt i.

En trist historie til skrekk og advarsel!

Når man har gitt en Shiba en kommando skal den lystre. Hunden må aldri få ignorere en ordre. Den må vite at du mener det du sier. Hvis du skjønner at hunden ikke kommer til å utføre ordren (som i det nevnte eksempelet), så la heller være å gi den. Det er også viktig hvordan du formidler ordren. Bydende når du sier "nei" og munter når du roser hunden. Dette virker kanskje selvsagt, men hunden forstår ikke ordene, derfor er det viktig med toneleie på stemmen. Det må aldri være tvil om når den blir irettesatt og når den får ros. Da blir hunden forvirret og usikker.

En Shiba vet ofte utmerket godt hva du ønsker den skal gjøre, men det er ikke alltid at den vil. Da må du være tålmodig og ikke gi deg. Vær sta, men bli ikke sint selv om du har god grunn. Det virker bare mot sin hensikt.

Shiba er en opprinnelig (primitiv) rase, den er ikke underdanig og vil derfor ikke oppføre seg slik som en mere underdanig hund. Men det er utrolig hva den er villig til å gjøre for deg (og seg selv), dersom den forstår at den tjener noe på det i form av ros eller en godbit. Dette gjør den også fordi den anerkjenner deg som flokkens leder.

Hvis den ikke har det klart for seg at du er lederen, vil den oppføre seg egenrådig. Og dersom du bøyer unna (lar den få sin vilje) vil dette føre til at den blir enda mer egenrådig, for dette har jo vist seg å gi resultater.

I familier som har flere Shiba ser vi hvor viktig rangordningen er for at hundene innbyrdes skal fungere. Når rangordenen er fastlagt, er det ikke problemer med å ha flere hunder av samme kjønn sammen. Rangorden er uhyre viktig, og du og familien må være øverst. Når hunden aksepterer dette går det greit. Hvis ikke kan det bli problemer. Det er viktig at alle familiemedlemmene står over hunden. Den vil ofte prøve å stå over familiens barn, men her må foreldrene hjelpe til for å sette valpen på plass. Dette gjøres ved f.eks. at valpen aldri får oppmerksomhet på bekostning av barnet.

Man må kunne sette hunden kraftig på plass når det er nødvendig. Men dette må bare skje idet situasjonen oppstår - refser du den i etterkant er det for sent. Hunden forstår ikke sammenhengen. Slike markeringer bør ikke skje for ofte, da mister de sin betydning. En gang er som oftest nok.

Alle hunderaser har sin egenart og kan ikke behandles likt. Derfor kan vi ikke alltid benytte våre erfaringer fra andre raser når vi skal oppdra en Shiba.

Innkalling

Det er viktig å etablere et godt forhold til valpen fra første dag. En hund skal ha rikelig mosjon for ikke å kjede seg. Den ønsker å bli aktivisert gjennom lek, trening og turer. Husk at ros og kjærlighet er den beste belønning hunden kan få. Med en Shiba vil man oppnå best resultat med ros og godbiter.

En valp må få gå mye løs i dertil egnet område, uten trafikk eller forstyrrende mennesker og dyr. Når den er løs, kaller du den inn med jevne mellomrom. Selv pleier jeg å bruke hvitostbiter som belønning når jeg roper på valpen og den kommer inn. Hvis den kommer av seg selv, får den ros. Det skal alltid være hyggelig å komme inn. Ikke ta valpen i bånd hver gang den kommer inn etter at du har ropt på den. Da vil den snart skjønne at det ikke er lurt for den å komme - den blir jo bare tatt i bånd....! Rop aldri på valpen når du skjønner at den likevel ikke vil komme. F.eks. hvis den treffer en annen hund den har lyst til å leke med. La den få tid til å leke. Gå eventuelt i motsatt retning eller ta bånd på den der og da. Løp for all del ikke etter valpen - da kan den bli skremt.

Bli ikke sint når du skal ta valpen i bånd, selv om du har all grunn til det. I den forbindelse er det viktig at du har god tid når du velger å slippe valpen fri. Hvis du ikke har det, så luft den heller i bånd. Da unngår du å bli irritabel når valpen ikke kommer når du vil. Det er nemlig det uheldigste du kan gjøre.

Valpen får ikke lyst til å komme når du er sint og skriker til den, eller tar den i nakkeskinnet når du får fatt i den.

Hvis man har problemer med å få hunden til å lystre er det en ide å trene med line. Vi bruker da en nylonline på 10-15 meter, og hansker (for å unngå å skade hendene). Vitsen er at hunden ikke ser når vi trekker i linen. Den skal bare merke et bestemt rykk i linen, samtidig som vi med høy og bestemt stemme roper "STOPP" eller "NEI". (Bruk alltid det samme kommandoropet hver gang). Hvis du ikke får tak i linen, må du aldri rope. Det må være sammenheng mellom rykket og kommandoropet. Etter rykket trekker du hunden inn til deg og roser den. Dette må det trenes på mange ganger. Vær tålmodig hvis du vil oppnå gode resultater.

Bruksområder

I Norge har vi hatt meget gode resultater med rasen, både individuelt og på lag. Spesielt må nevnes kullsøskene Vabråtens Aka Daimyo til Harald Schjelderup og Vabråtens Daiichi til Venke Henning, som ble Norgesmester Lag Klasse A i 1995. Norges første Agility Champion er Fumiko Aoki (Eiyu Shishi Gashira av Enerhaugen + Vabråtens Daiichi). Oppdrettet av Venke Henning og eiet av Vigdis og Harald Schjelderup. Viltspor Også som sporhund/ettersøkshund har Shibaen vist seg å være meget egnet. Vi har flere Shiba som er godkjente ettersøkshunder, og som har gjort det godt i konkurranser.

Norges første Shiba som er blitt viltsporchampion er familien Størmers Lorinis Bushido Washi (Eiyu Shishi Gashira av Enerhaugen + Kleivanes Ha Ko Yama Hime). Han er forøvrig også utstillingschampion.

En annen hund som er en dyktig sporsøker, og som også har gjort det bra både i lydighetskonkurranser og på utstilling, er Sissel Skjelbreds Bi ien Tingeling (Glendalin Fuyu San + Ijo Iki av Enerhaugen). Hun er både viltsporchampion og svensk og norsk utstillingschampion.

Jakt

Shibaen er som kjent brukt til jakt i sitt hjemland Japan. Den er en meget allsidig jakthund, men først og fremst brukt til fugl og småvilt. Spesielt til fasanjakt, men også til skogsfugl, ender og hare. Den er også brukt til rev, grevling, hjort, villsvin og - enda til - bjørnejakt! Om sistnevnte kan følgende dokumenterte historie fra Japan fortelle:

Den 3,5 år gamle Shiba hannhunden Hamawa Go tilhørende Hideo Takahashi var i februar 1968 på jakt med sin eier i fjellene i Nikko nasjonalpark, da den sporte opp et bjørnehi. Hunden gikk, uten å nøle, inn i hiet og drev frem en 120 kilo tung hannbjørn som så ble felt av eieren. Hunden opptrådte meget modig og hurtig under hele episoden. Denne hunden, som forøvrig var en meget dyktig fuglehund, hadde også tidligere vært på bjørnejakt.

Fra USA forteller Gino Salvadori at han med hell har anvendt sine Shiba til fasanjakt. Han sammenligner Shibaens jaktmetode med en Springer Spaniel. Hunden gjennomsøker terrenget og støter, dvs. får fuglen på vingene slik at jegeren kommer på skuddhold.

Salvadori forteller at Shibaen noen ganger er så rask at fasanen ikke rekker å komme seg på vingene før den blir fanget.