Før 1854 var det kun av og til kommet fremmede hunder til landet. Disse var kommet med båter til havnebyene. Men i resten av landet var hundene fortsatt slik de hadde vært i uminnelige tider. Ikke på grunn av bevisst avl, men rett og slett fordi det ikke fantes andre hunder i landet. Bortsett da fra Japanese Chin, hvis forfedre allerede lenge før isolasjonen ble gitt som gave fra den kinesiske keiser (derav navnet) til den japanske keiser. Disse hundene ble imidlertid kun holdt ved hoffet. De opprinnelige hundene ble brukt til jakt, og ble ikke sett på som raser i den forstand vi i vesten gjør. Alle var av samme type med stående ører og krøllet hale. I de forskjellige deler av landet var det likevel en viss variasjon med hensyn til størrelse og farger, og hvilken jakt de ble brukt til. På den tiden Japan kom ut av den lange isolasjonen fra omverdenen, var USA og Europa inne i den industrielle tidsalder mens Japan ennå levde i middelalderen. Japanerne oppdaget fort at landte lå langt etter i industriell utvikling, og var utålmodig etter å skape et moderne samfunn. derfor ble alt nytt og vestlig høyt verdsatt, mens det som representerte den gamle kulturen ble sett på som umoderne og av liten verdi. Fremmede hunder kom nå til Japan sammen med de utenlandske handelsmennene. En rekke raser ble nå introdusert. Disse ble fort populære og oppblandet med de nasjonale hundene, som dermed ble truet med å forsvinne som egen type. De ble jo likevel ikke sett på som særlig verdifulle. I denne tiden ble den opprinnelige gamle japanske hunden kun tatt vare på av jegere i de mest bortgjemte og utilgjengelige deler av landet. Når det gjelder Akita var denne en populær kamphund, da hundekamper var vanlig. For å øke styrken og størrelsen, samt kamplysten ble Akitaen nå blandet med innførte raser som Mastiff og senere med St. Bernhardshund, Schaefer og andre store hunder. Den opprinnelige hunden fra Akita-provinsen ble således utryddet som egen type gjennom oppblandingen og nye farger, som sort maske og Holsteinfarget (hvit bunnfarge med flekker), oppsto. I det 20. århundrede var det japanske samfunnet blitt mer organisert. Folk ble opptatt av å bevare egen kultur, og nasjonalismen økte raskt. Som følge av dette ble det satt i gang bevegelser for bevaring av alt som var typisk japansk. Den japanske hunden ble igjen verdsatt, og ble nå ansett som en av nasjonens klenodier. Folk begynte bevisst å ta vare på den og redde restene av det som fortsatt var igjen av de ekte hundene. Dr. H. Saito var en av mange som viet sitt liv til dette arbeidet. Han reiste over hele Japan i 1920-årene og samlet inn opplysninger om de gjenlevende hundene for å studere dem. Folk var meget samarbeidsvillige. For første gang ble det brukt egne navn på de forskjellige hundene (rasene) etter Dr. Saitos råd. Opp til denne tid ble disse hundene bare kalt "inu", som betyr hund, eller "ji-inu"=nasjonal hund, "inoshi-inu"=grevling hund, "shinka inu"=hjorte hund. De nye navnene som nå ble tatt i bruk, hadde sin opprinnelse fra de forskjellige områdene i landet hvor hundene kom fra. Hokkaido ken eller Ainu ken ble kalt Hokkaido, etter den nordlige øya ved samme navn. Disse middelstore hundene ble vanligvis brukt som jakthunder på bjørn og hjort av Ainu folket, som bebor denne øya.
Kai ken, en annen middels stor hund, kommer fra Yamanashi-området i den sentrale del av fastlandet. Disse hundene ble først og fremst brukt til hjortejakt. På den aller første Nippon utstillingen i 1930 deltok det 17 Kai. Totalt antall hunder var da 40. På de senere års utstillinger har det ikke vært stilt Kai. dette skyldes først og fremst variasjon i størrelsen, da noen blir klassifisert som små, mens andre klassifiseres som middelstore. Karafuto ken hadde sitt navn etter en liten øy, som ble anektert (overtatt) av USA etter krigen. Disse hundene ble brukt som trekkhunder og som jakthunder. Karafuto hunder ble brukt som trekkhunder under en polarekspedisjon ledet av løytnant Shira i 1910-11. 20 hunder var med til sydpolen på denne ekspedisjonen. Etsu no inu var en middelstor hund brukt til grevlingjakt fra Etsu-distriktet i det nordvestlige delen av fastlandet. dette distriktet omfatter i dag Toyama - Ishikawa og Fukui. Denne hunden døde ut i 1950-årene. Hunden som i dag er kjent som Tosa inu er ikke en av de nasjonale rasene. Den er en blanding av europeiske mastiffer og lokale japanske hunder. Det har imidlertid vært en ekte Tosa inu fra området Tosa på øya Shikoku. Shiba er unntaket fra regelen om å gi hundene navn fra spesielle distrikter. I uminnelige tider er små hunder blitt kalt shiba inu rundt Nagano i fjellene i den sentrale delen av fastlandet. En mulig forklaring på navnet er den røde pelsfargen, som ligner bladene i krattskogen om høsten (kratt på japansk betyr Shiba). En annen mulig forklaring er at i gamle dager ble alle små ting kalt Shiba. De små hunden kommer seg lett frem mellom busker og kratt under jakten. Dette kan også være en mulig forklaring på navnet. Helt sikkert vet man likevel ikke hvordan Shibaen har fått sitt navn. Shibaen blir brukt til småviltjakt og fugl.
Shiba fra forskjellige deler av landet var kjent under regionale navn. Shinshu Shibaen kom fra Shinshu-distriktet i Nagano regionen i det sentrale fjellområdet på fastlandet. Fra Gifu distriktet, også nær Nagano, kom Mino Shibaen, og fra den nordøstlige delen av fastlandet kom Sanin Shibaen. Shibaene ble oppblandet med vestlige raser i større grad enn de middelstore hundene fordi de fleset shibaene levde nær byene i de met folkerike delene av landet. De mellomstore hundene levde ofte i mer avsidesliggende deler av landet. Det var derfor vanskelig å få fatt i ekte Shibaer av god kvalitet, da arbeidet med å bevare de japanske hundene startet. Dr. Saito og hans venner startet i 1928 en (hobby) klubb for å bevare de japanske hundene. Allerede fire år etter ble klubben anerkjent av myndighetene og fikk navnet NIHON KEN HOZONKAI, som betyr "klubben for bevaring av den japanske hunden". Regjeringen forsto også viktigheten av dette arbeidet. Hundene fikk status som nasjonalskatt. Akita var den første i 1931. Tre år senere ble Kai ken og Etsu no inu, samt Kishu utnevnt. Shiba fulgte i 1936 og Shikoku og Hokkaido ken i 1937. dette skjedde i en tid da landet var inne i en voldsom nasjonal oppblomstring, og som vi vet førte dette landet inn i 2. verdenskrig i 1941. Tre av grunnleggerne av Nippo interesserte seg spesielt for Shibaen. Disse var Hr. Masuzo Ozaki, som studerte Sanin Shibaen, Hr. Tatsuo Nakajo, som var spesielt opptatt av hundene fra Shinshuområdet og Hr. Gaiyu Ishikawa (kjent som forfatter av en rekke artikler om Shiba), som studerte Mino Shibaen. Sistnevnte fant ut at Mino Shibaen var blandet med Mikawa inu, en hund som lignet meget men som hadde et mer rastløst temperament og store runde øyner. Den manglet også de karakteristiske Urajiro tegningene (cremefarget kinn, strupe og underside), som er typisk for Shibaen. Nippo organiserte sin første utstilling i
Tokyo i 1928. dette var forløperen til dagens store nasjonale hovedutstillinger. En
Hokkaido ved navn Goro Gro vant statsministerens premie til beste hund på denne
utstillingen. Etter dannelsen av Nippo ble Shiba hentet fra fjellområdene for å inngå i det planlagte avlsarbeidet, som nå var i gang. Seriøse oppdrettere hentet hunder fra andre deler av landet for å forbedre kvaliteten på eget oppdrett. Som følge av dette, ble de forskjellige linjene som nevnt overfor, blandet til det vi i dag kaller den moderne Shiba. Da Japan kom med i den 2. verdenskrig ble matvaresituasjonen meget vanskelig, og det ble derfor nesten umulig å holde hund. De fleste oppdrettere ble tvunget til å gi opp. En lokal embetsmann ga Hr. Ozaki en spesialavtale, som tillot ham å skaffe mat til hundene. Men de fleste oppdrettere var ikke så heldig. Krigen kom på et tidspunkt da arbeidet med bevaring av de japanske hundene nettopp var kommet skikkelig i gang. De vanskelige forholdene ødela meget av det som til da var bygget opp. Selv etter krigen var det i mange år svært vanskelig å drive oppdrett. I tillegg kom problemer med valpesyke og andre sykdommer. Mino Shibaen og Sanin Shibaen var nesten utryddet, mens hundene fra Shinshu provinsen klarte seg bedre. Disse ble brukt i arbeidet med å gjenoppbygge stammen, og er derfor i dag dominerende når vi ser på den innflytelse de forskjellige linjene har hatt på den moderne Shibaen. Nippos arbeide lå nede til 1948, da klubbens første generalforsamling etter krigen ble avholdt. Også utstillingene startet opp igjen det året. I 1949 ble den første hovedutstillingen etter krigen avholdt. Dette ble en spesiell utstilling for Shiba-folket, da en Shiba for første gang ble valgt til utstillingens vakreste hund. Navnet var Naka Go. Den mest populære av variantene på den tiden var Akita. Amerikanske soldater stasjonert i Japan tok med seg disse hundene hjem. Også de mange sivile amerikanerne, som kom til Japan for å være med på å bygge opp landet etter krigen, skaffet seg denne flotte hunden og tok den med seg da de dro hjem. Hos landets ny-rike ble det status å ha en stor mektig Akita, som symbol på rikdom og makt. De mest kjente Akitaer fra denne tiden er Kongo Go, Goromaru Go og senere Tamakumo Go. På grunn av den økende kritikken mot den typen Akita, som var et resultat av tidligere tiders oppblanding, og pga japanernes ønske om å gjenskape den gamle opprinnelige type Akita, mistet rasen noe av sin popularitet. Shiba derimot økte i popularitet; den var liten og lettere å holde i det tett befolkede landet. I dag er Shiba den mest populære av de japanske hundene. I våre dager avholder Nippo to store
hovedutstillinger pr år, en om våren og en om høsten, samt 40 mindre regionale
utstillinger. Utstillingene, arrangert av Nippo, skiller seg fra det vi er vant til i
Europa og Amerika. Selve konkurransemomentet er mindre viktig. Det blir mer som en
mønstring av hundene. Hundene bedømmes i aldersklasser, som hos oss. Hannhunder og
tisper hver for seg. Bedømmelsen starter om morgenen. Før selve bedømmelsen blir
hundene målt og tennene blir talt. Dette utføres av dommerassistentene, og det er eneste
gangen hundene blir tatt på. Dommerne vurderer så hver hund individuelt, og alt blir
skrevet ned på et eget skjema. Under denne delen av bedømmelsen står hunden i ro, det
er forbudt med noen form for kunstig handling fra eierens side. Dommeren ber så eieren om
å bevege hunden frem og tilbake (ikke i sirkel eller triangel som vi er vant til). Det
blir lagt mindre vekt på hundens bevegelser i Japan enn det vi er vant til. A Yuryo=Fremragende eller de blir ikke klassifisert. Resultatene fra de forskjellige utstillingene med dommerens skriftlige vurdering, blir publisert i klubbens magasin, som utgis hver måned. Det finnes ikke noe championat-system i Nippo. Den største ære en hund kan få er å vinne statsministerens spesielle ærespremie. En Shiba som er japansk champion har oppnådd denne tittelen på utstilling arrangert av den japanske kennelklubben (JKC). Etter å ha blitt avlet bevisst på i over 70 år, er dagens japanske Shiba av meget jevn kvalitet i sitt hjemland. Som et eksempel kan nevnes at i voksen klasse (hunder over 3 år) deltok det på den regionale utstillingen i Kanto i 1988 29 hunder. Det var svært vanskelig å se noe særlig forskjell på disse hundenes eksteriør. Alle var omtrent like store og hadde et meget enhetlig preg. Derfor blir det da også lagt mye større vekt på hundenes uttrykk. Dommerne prøver å finne frem til den hunden som har den sterkeste utstrålingen, og som viser seg stolt og uredd i ringen. 4. september 1988 feiret Nippo sin 60 års jubileumsutstilling i Tokyo. Klubben hadde da over 20 000 medlemmer (derav 39 fra USA). I 1988 registrerte Nippo ca. 60 000 hunder totalt, av disse var ca. 50 000 Shiba. De middelstore rasene representerte 10 000 (Akita har egne klubber). Til sammenligning registrerte den japanske kennelklubben det samme året 8868 Shiba. Denne er, som vår kennelklubb, en klubb for alle raser og ble stiftet i 1940. Den har (i 1988) 79 000 medlemmer og registrerte samme år tilsammen 238 000 hunder av 103 forskjellige raser. |Hjem| |Om kennelen| |Om meg| |Importer| |Champions| |Kort om rasen| |Div artikler| |Shibaens historie| |Japansk standard| |Kommentar standard| |Valper| |Lenker| |Nyheter| |Gjestebok| |English version| |
